
Våre forfedre påkalte naturkreftene fordi de virkelig trodde at det eksisterte naturånder og vesener fra andre dimensjoner. Dersom åndene ikke ble respektert og æret, kunne ulykken ramme. Ethvert sted, fjell, tre eller vann kunne huse gode eller dårlige ånder. Vi har kalt dette for overtro i noen hundre år. I dag kaller enkelte det for gode eller dårlige energier, og respekten for naturkreftene finner vi igjen i det økologiske livssynet.
Menneskeheten utvikler seg, og det gjør også måten vi tenker og handler på. For forfedrene våre var religionen nødvendig for å skape et ordnet kosmos av kaos. Bare ved å gjenta de regisserte symbolske handlingene vi kaller ritualer, kunne de opprettholde den kosmiske harmonien og den samfunnsmessige stabiliteten. I dag må vi leve med den tvil og usikkerhet som oppstår i et verdipluralistisk samfunn. Det er opp til hver enkelt å velge sitt eget kosmos. Noen søker tilbake til gamle tradisjonelle verdier og ritualer i et behov for trygghet. Andre søker nye veier, og det leder dem blant annet til en nytolkning av religion og ritualer. Våre forfedre opplevde at de kom i kontakt med åndelige vesener, når de utøvde sine ritualer. I dag vil mange mene at vi kommer i kontakt med dypere lag i vårt eget sinn. Meningen med livet blir ikke å søke etter ytre bekreftelser, men å utforske og utvikle sin egen oppfattelsesevne og livsopplevelse. Erkjenner vi dette, vil det også åpenbare seg en dypere hensikt med ritualet: nemlig å hjelpe det individuelle og kollektive sinn på veien fra ubevissthetens mørke til den opplyste, bevisste tilstand. Det er en lang vei å gå, og det er få forunt å gå den til ende. Men underveis kan ritualet, i likhet med tilsvarende hjelpemidler, gi oss øyeblikk av innsikt, intens tilstedeværelse, årvåkenhet og følelser av glede, fellesskap med andre, og enhet med alt som er.
Når vi går igjennom en slik indre utviklingsprosess, må vi også være beredt til å vandre i sinnets mørke egne. De ytre hjelpemidlene vil derfor kunne avspeile både lys og mørke. Ritualer kan for eksempel veilede, men også villede. Nok et blikk på historien vil fortelle oss at menneskets sterke lengsel etter mening gang på gang har blitt utnyttet av religiøse og politiske forførere. De innfører sin egen ideologi ved hjelp av besnærende ritualer og tilslører den egentlige hensikten, som er å samle makt og rikdom. Dersom motstanden er for stor, starter de i den andre enden. Det ser vi mange eksempler på i dag, både i nære områder og i resten av verden.
Ritualer er bare midler, og det er vi som velger hvordan vi vil bruke dem. I iveren etter å nytolke ritualer risikerer vi å feiltolke dem, og om ikke andre forfører oss gjennom ritualer, risikerer vi å forføre oss selv. Men anvendt på den riktige måten kan de virke forebyggende, både på den individuelle og kollektive mentale helsen.
Det er noe stadig flere fagfolk som prester, psykologer og sosiologer innser i dag.
Teksten ovenfor er hentet fra boka «Levende ritualer – ved livets og naturens overganger» som jeg skrev i 1999. Det meste er like aktuelt i dag. I boka utforsker jeg hvordan ritualer for vår tid gror opp i grenselandet mellom religionsutøvelse, selvutvikling, terapeutiske teknikker og økologisk forståelse. Blant annet har mange av ritualene jeg beskriver, lånt fra både sjamanistisk, indiansk, asiatisk, arabisk og kristen religion. En slik religions- og kulturblanding kalles for synkretisme.
Etter min mening er det ingenting i veien for å hente inspirasjon fra rikdommen i den globale rituelle arven, i en tid hvor folk reiser, flytter og blander kulturer som aldri før. Jeg tror det er viktig å kjenne sine røtter og ta utgangspunkt i dem, men det er lite sannsynlig at vi finner fornyelse bare ved å vende tilbake til våre gamle tradisjoner. Vi må være villige til å søke, prøve, feile, bytte, lykkes, for så å forandre igjen. Et ritual som stivner, blir fort en ytre form uten indre liv. Fascinasjon av den ytre formen blir fort et pompøst og overfladisk ritual. Levende ritualer oppstår når de speiler den tiden vi lever i, men først og fremst når de treffer hjertet.